MØRKT OG EKTE: 36 år gammel debuterer Yngve Kveine med romanen «Lyden av asfalt». Den bærer på sett og vis soundtracket til Jokke & Valentinerne. – Det er rart å tenke på at jeg er like gammel som Jokke var da han døde, sier Kveine, her er han fotografert i T-baneundergangen på Grønland.
Tekst: Merete Holtan | Foto: Torbjørn Brovold
– Skrev med Jokke på ørene
Yngve Kveine (36) har skrevet usminka om å vokse opp i Oslo øst, til lyden av Jokke & Valentinerne. – Det handler om å vrenge sjela si og enda litt til.
En T-banetur fra sentrum med linje 5 mot Vestli, forbi Tøyen og Carl Berner, Hasle, Økern, Risløkka og Vollebekk, der ligger Linderud. Ei sjappe med Pizza og Grill lokker på stasjonen. Bak reiser høye blokker seg. Et rødt skilt viser vei til den største attraksjonen, med en pil mot åskammen:
Linderud Senter, 200 meter. 80 butikker. Helse og velvære.
Ser’ei på EPA
Nå var det neppe mye helse i en tur på Linderudsenteret på 80- og 90-tallet, tiårene Yngve Kveine beskriver i romanen «Lyden av asfalt». Den gangen het bygget EPA-senteret, etter en av butikkene der, og var bygget opp av grov betong uten tak over midt-partiet. På rekke og rad sto pensjonistene og spylte pensjonen ned i enarma banditter. Bak senteret stinka det fyll.
– Jeg husker folka med de svære, grønne flaskene. Det er en merkelig følelse å være tilbake her, sier Kveine.
Han er på Linderud for å snakke om sin debut som forfatter. Setter seg ned i et bakeri i senterets kjerne og ser gamle kjente rusle forbi. Hilser på en mann.
– Det var faren til en som het Danilo! Han gikk under meg på skolen.
Yngve Kveine smiler så øynene forsvinner.
En asfaltrotte blir direktør
For selv om «Lyden av asfalt» beskriver en tøff oppvekst og en brutalt delt by, der musikken til Jokke & Valentinerne er det eneste som får hovedpersonen til å føle seg i takt med omgivelsene, skinner kjærligheten til Groruddalen igjennom.
Og til folka der, de som var oppdratt til ikke å drømme for stort.
I dag er Kveine kommunikasjonsdirektør ved Handelshøyskolen BI i Nydalen, nord i Oslo. Innrømmer litt motvillig at han og familien en periode bodde på Røa i vest, før de flyttet til Kjelsås, sånn omtrent på midten, noen få bussholdeplasser unna Linderud. Til vanlig går han i dress og slips på jobben. Nå: en unnselig genser. Den klassereisende har nemlig røttene dypt planta i Oslo øst.
Det er det miljøet han måtte, bare måtte, dykke ned i.
– Jeg forteller om det Oslo jeg kjenner. Det Oslo jeg elsker, og det Oslo jeg brenner for. Jeg er jo en asfaltrotte, sier han.
Bilene som drønna forbi
«Lyden av asfalt». En riktig tittel, synes han selv. For Yngve Kveine vokste virkelig opp i en sky av svevestøv.
Byråkratfaren og kunstnermoren var skilt og bodde på hver sin side av Trondheimsveien. Om nettene pleide Yngve å lytte til drønna utenfor soveromsvinduet.
– Mens andre telte sauer, telte jeg biler. Lyden av dem var tryggheten min.
Gråt da han fikk bok-ja
Over en dobbel kaffe ganger to forteller Kveine om hvordan dikt og refleksjoner i spredte notatblokker ble til en skildring av en hel tidsepoke og generasjon i en del av Norges hovedstad.
Han liker å forberede seg og har med seg notater til smarte ting å si. Han er tross alt kommunikasjonsdirektør og vet hvordan man utformer gode budskap. Samtidig er han debutant. På utrygg grunn i en ny bransje. Nervøs.
– Jeg stikker jo haka ut nå og eksponerer meg på en annen måte enn jeg har gjort tidligere.
Bokeventyret, eller snarere den nådeløse skrivejobben, startet med en pappapermisjon og et eksemplar av Aftenposten. Yngve Kveine har alltid vært naget av noe inni seg som måtte formes med ord, måtte ut.
Nå, i tre måneders permisjon, brukte han hver ledige stund til å skrive. Det ble 38 sider. Samtidig kom han over et avisintervju med forlagsmannen Tiger Garté.
Garté snakket varmt og ambisiøst om å satse på debutanter. Sympatisk, tenkte Kveine, og tok sjansen. Sendte inn sitt spede manus på mail og fikk svar: Her et det en god historie.
– Da jeg åpna den mailen, felte jeg en tåre. Og det er det ikke ofte jeg gjør.
Han smiler:
– Dagen etter ble jeg bedt på forlagsparty.
Å se livet passere forbi
Prosessen fram mot ferdig bok skulle bli alt annet enn en fest. Jeg-personen beskrives som en høy, hengslete fyr med rødt hår «som helt sikkert vil bli skalla». Da leseren møter ham som gutt, mangler han hår der han helst vil ha det, og da det først kommer, følger kvisene med.
Vi snakker om puberteten og dens kvaler, i et miljø hvor innafor er utafor neste dag, og hvor selv læreren, Whiskey-Hans, mobber.
Samtidig herjer lengselen i bokas jeg-person. Lengselen etter jenta med de største brøda – eller bare å få pult. Lengselen etter å skrive, stadig drukna i fyll og notatbøker med feil farge, på feil sted, på feil dag. Lengselen etter retning:
«Jeg var kun en jævla idiot som så livet vandre forbi» sier jeg-personen.
– Hvor mye av ham er deg selv?
36 år gamle Kveine, høy som gamlebetongen på Linderudsenteret og så å si skalla, drar på det. Strekker armene bak sitt rødlette hode, gløtter innom notatene og sier:
– Dette er ikke en selvbiografi. Det er en roman, men jeg bruker kulisser og elementer fra eget liv. Det er mange hendelser i boka som er reelle.
Reddet av vennskap
I «Lyden av asfalt» følger vi en kompisgjeng i brytninga mellom barn- og voksenliv. Tony, Hevneren, Nils, Slegga og jeg-personen finner ikke helt takta i hverdagen, livet og Oslo.
Det eneste de evner å samles om, er kjærligheten til Jokke & Valentinerne. Og forakten for Oslo vest.
På barne- og ungdomsskolen utkjempes slag på slag. Mot medelever og lærere, fotballtrenere og nye foreldrekjærester. I russetida får kjerra «Balle de Lux» sine omganger med bank og pjuk. Så, i militæret, møter jeg-personen Kongen av Tønsberg. Og begynner sakte, men sikkert å føle seg «som han jeg egentlig burde være».
– Vennskapet med gutta betyr mye, sier Kveine. – Mange går gjennom livet uten å kjenne på den samhørigheten.
– Finnes gutta, egentlig?
– Mer eller mindre. Noen vil nok kjenne seg igjen!
Forfatteren røper at et par av inspirasjonskildene var til stede på den første lanseringa av boka. Og at mange av jeg-personens kvaler var hans egne.
Å skrive har vært tøft.
Sårheten i mennesket
– Det har vært en brutal prosess. For meg handlet det på mange måter om å tørre. Om å gi slipp på hemninger og gi blaffen i at noen ikke vil like det jeg skriver. Og det er da, når du klarer å sitte der og gi f…, at du kan få til noe du virkelig er stolt av. Men å komme dit, det har gjort vondt.
Han har skrevet ut sexscener der antydningens kunst virker som et ukjent begrep. Kanskje tenkt: Kan jeg skrive dette, da? Og rødmet.
Prosessen har kostet.
– For meg har det å skrive vært noe av det vakreste og vondeste jeg har gjort. Vakkert fordi jeg noen ganger har fått skrivinga til å flyte bra og havna i min egen verden. Vondt fordi jeg ofte har kjempa med meg selv. Jeg tror ikke jeg helt skjønte sårheten som ligger i et menneske før jeg begynte å skrive. Og det har vært tøft å dykke ned. Dissekere. Det handler om å vrenge sjela si og enda litt til.
Kveine ler.
– Jeg tror ikke jeg vil trenge terapi de nærmeste åra, for å si det sånn.
VONDT: Her, på restauranten Lompa på Grønland – plukker jeg-personen i boka opp ei dame. Yngve Kveine forsikrer at ikke alt i romanen er sant. Men at alt har kostet å fortelle. – Å skrive en bok er en prosess hvor du blir smertelig klar over dine egne svakheter. Jeg er glad jeg er såpass gammel som jeg er. Hadde jeg vært yngre, hadde jeg ikke hatt rygg til å bære det. Samtidig har jeg fremdeles krafta og motet, sier han.
På liv og død
Forfatteren har også kjempet med forlaget. Alle debutanter som har levert manus og trodd det skulle bli bundet inn som det var, har fått seg en trøkk. For Yngve Kveine startet det med 38 sider. Siden har Tigerforlaget, med redaktører og konsulenter, fulgt kapittel for kapittel.
De har strøket og satt krav. Heiet og sablet ned. Som Tiger Garté skrev i den første mailen: Men det er langt fram til ferdig roman.
– Noen ganger har jeg følt det har vært en kamp på liv og død. Jeg har måtte overbevise forlaget om at det jeg skrev var bra nok, og at jeg ville klare å fullføre, sier Kveine.
Det skulle ta tre år før resultatet lå ferdig trykket. Nå er forfatteren tom.
– Jeg har fått ut det som er inni meg. Nå er det ikke mer kraft.
Samtidig er han stolt. Peker, som en guttunge:
– Se på det coveret, a! Det er så utrolig fett! Jeg kommer nesten ikke over at Christopher Nielsen har gått med på at hans legendariske tegneserier skal pryde bokomslaget.
Oslos eneste sanne stemme
For Christopher Nielsen, en av pionérene til norske undergrunnstegneserier, dessuten forfatter, filmmaker og mer, er også kjent som broren til Joachim Nielsen. Eller Jokke, som på mange måter bærer soundtracket til hele romanen. Yngve Kveine tilbakeviser at boka er skrevet som et motstykke til Lars Saabye Christensens «Beatles», som handler om oppvekst på Oslo vest.
Han rister på hodet. Gjentar:
– Jeg har bare skrevet det som er inni meg.
Like fullt har Christopher Nielsen bidratt med tegneseriene fra skiva «Alt kan repareres» til omslaget og gitt tillatelse til å bruke utdrag fra Jokkes tekster i boka. Kapitteloverskriftene bærer titler fra låtene vi alle har hørt:
«Frelst». «Alt kan repareres». «(Da har du) driti deg ut igjen».
– Det er utrolig sjenerøst av Nielsen. Jeg er så takknemlig for han har tatt seg tid til å lese litt i boka, og gitt meg lov. Da jeg fikk vite det…? Jeg bare svevde.
Velsignelsen fra Jokkes bror betyr nesten mer enn alt annet for Yngve Kveine når det kommer til bokutgivelsen. Som rockehelten gjorde det for gutta på Linderud på 80- og 90-tallet.
Da jeg-personen i boka for første gang hører musikken på en CD i Penthousen – altså kjellerstua – til Slegga, er det «fy faen så fett». Endelig finner gutta noe å klamre seg til:
«Som en skeiv kulisse til livet hadde han satt ord på det meningsløse. Fått alt til å føles litt mindre kjipt. Uansett hvordan ting var, kunne vi alltid stole på at noen hadde det verre. I mange år hadde Jokke båret ølposene våre.»
– Vi elska hver eneste forvrengte historie. Forguda tegneseriene og alle dem som gjorde alt det vi bare kunne drømme om å tørre. Jokke var guden vår. Den eneste sanne stemmen vi kjente. Han var lyden av Oslo, sier Kveine.
– Hører du på Jokke fremdeles?
– Å ja. Angsten, sårheten, trøkket, melankolien. Jokke blir jeg aldri lei.
Sier ting som de er
Han har hatt Gudens musikk på ørene mens han har skrevet. Gjerne stått opp halv fem om morgenen, før kona Birgithe og barna Erling (nå 4) og Eline (6), og før jobben på BI. Etter arbeid har han gått på pub på Grønland for å skrive i riktig miljø.
Der har han snust inn atmosfæren. Skrudd tida tilbake. Kanskje tatt en øl eller to.
Språket i «Lyden av asfalt» er like røft som hendelsene. Setningene er korthugde og kontante.
Jeg-personen i boka sier et sted at han liker forfattere som «skjærer ned til beinet». En gang ringer han til Ingvar Ambjørnsen. Scenen er flau.
Men Ambjørnsen er et forbilde i det virkelige liv.
– Jeg er inspirert av dem som skriver om ting som de er. Det kan ligge mye mellom linjene likevel, sier Kveine.
LYDEN AV PUB: Yngve Kveines debutroman er delvis skrevet på puber rundt om på Grønland i Oslo, som på «Venner restaurant og bar». Om det blir flere bøker? – Når jeg er så glad i ord og historier som jeg er, er det vanskelig å se at jeg kan kutte ut skrivinga. Nå er jeg fullstendig tom og må ha en pause. Men om den varer i noen uker eller i flere år, det vet jeg ikke, sier Kveine.
He-Man, Kåre og Gro
Lesere som vokste opp på 80- og 90-tallet får seg en nostalgitripp i «Lyden av asfalt». Her er Walkman, He-Man og Star Wars, «Equador» (med utropstegn!) på utestedene, «Dynastiet» på TV-skjermen og Gro og Kåre i avisene.
For forfatteren ligger nostalgien i mer enn disse referansene.
– Jeg beskriver en tidsepoke hvor engasjementet var mye større enn i dag. Hvor frontene var hardere, stemmene tydeligere og fargene sterkere, spesielt på 80-tallet. Noen av foreldrene var jo først kristensosialister, deretter kun sosialister, før de konverterte til å bli materialister. Vår generasjon har arvet velstanden. Vi trenger ikke tenke, selv ikke klimakrisen fenger. Er vi bare en tapt generasjon uten mål og mening?
Kveine er vokst opp med bildet av den tidligere SV-dronninga Hanna Kvanmo på veggen, og prater gjerne politikk. I «Lyden av asfalt» beskriver han hvordan Oslo «suger livsgnisten ut av alle som bor der».
«Det eneste Oslo inspirerte til, var å beskrive smerte», konkluderer jeg-personen.
– Jeg har et komplisert forhold til byen min. Oslo er så delt at det er rart den ikke revner på midten. Min generasjon vokste opp med store forskjeller mellom øst og vest. Og de blir stadig større. Det er en stødig trend i gal retning. Folkegrupper med ulik opprinnelse bosetter seg i forskjellige deler av byen. Vil vi ha en by der ulike grupper ikke ønsker å leve sammen?
Havna ikke på dynga
Yngve Kveine har gjort som sin romanfigur: beskrevet smerten. Oslo-smerten, om du vil.
I boka tenker jeg-personen at diktene hans «nådeløst vil kvernes gjennom papirgjenvinninga på Brobekk avfallsstasjon». «Hvis jeg skulle daue i morra», tenker han, «ville historiens blaff viske vekk minnene».
Virkeligheten er en annen. Mandag 8. september, den dagen Joachim Nielsen ville fylt femti år, er «Lyden av asfalt» ute for salg. Drøye 300 sider er bundet inn og kan leses av hvem som helst. På coveret glimrer ordene fra forfatter og Grorud-gutt Tom Egeland:
«En sjarmerende, gjenkjennelig og vemodig roman for alle oss som har vokst opp i Groruddalen – og alle som lurer på hvordan det var.»
Med den anbefalinga føler debutanten seg rusta til å møte leserne.
– Det er så mye som har skjedd. At Tom Egeland både har lest og likt orda mine, er stort for meg.
Ringen er slutta
Ball-genserne, ølflaskene, mobberne og spillmaskinene er borte fra Linderudsenteret. Inn døra flommer vennlig lys.
Yngve Kveine reiser seg og går mot utgangen. Kaster et blikk inn i en bokhandel, nikker til dem bak disken. Sier:
– De som jobber der, skal jammen meg få en stabel bøker. Skrevet av en av deres egne, om dem selv.
PS: I dette intervjuet blandes a- og e-endinger, radikalt språk møter konservativt. Sånn har livet fart med Yngve Kveine.
FAKTA >>>
HVEM: Yngve Kveine, 36 år. Gift med Birgithe, har barna Erling (4) og Eline (6). Kommunikasjonsdirektør ved BI siden 2013. Har tidligere jobbet med strategisk kommunikasjon under flere statsråder i Barne- og likestillingsdepartementet. Er utdannet sivilmarkedsfører fra Handelshøyskolen BI. Har også en mastergrad i Internasjonale Relasjoner fra Lancaster University i England.
HVA: Gir ut «Lyden av asfalt», en oppvekstroman fra Oslo øst. Boka gis ut av Tigerforlaget og er i salg fra begynnelsen av september.